Når det gjelder jobb kan jeg definere meg som det yrke jeg har. Det er en stor del av meg og jeg føler jeg ikke kunne gjort noe annet. På fritiden har jeg begynt å føle at jeg ikke hører til noe sted. Jeg klarer ikke definere meg selv som noe. Jeg vet at det ikke skulle være nødvendig, men jeg trenger en følelse av tilhørighet. Jeg er sammen de vennene som trives på Frogner, og jeg er sammen de som oppholder seg på Grynerløkka. Jeg kjenner blindernfolk og BI folk. Det er de vennene som diskuterer politikk og nyheter opp og ned og de som man prater om klær og gutter med. Jeg har venner som snart er førskolelærere og lærere, og venner som ikke får bruke olabukse på jobb for det er ikke fint nok. Derfor blir jeg så oppgitt når folk sier” nei jeg drar ikke på grynerløkka” eller “æsj Frogner”
Jeg er heldig. Jeg har utrolig mange gode venner som jeg føler jeg hører sammen med. Jeg har venninner her og der og blir kjent med deres venner. Det er når det kommer til ferier og disse store dagene, og den helgen man vil ta en fest, jeg savner at jeg var en del av en stor gjeng. En gjeng som alltid samles.
Jeg er så frustrert og oppgitt om dagen. Oppgitt over trangsynhet og barnslighet. Frustert over kynisk tankegang og lite oppegående folk. Lei av folk som ikke ser lenger en nesa si. Det ender med at jeg er den som blir dømmende. Jeg lar meg irritere av røykerne. Når jeg møter en som blåser røyken i trynet mitt får de virkelig gjennomgå oppi hodet mitt.
Kanskje det er dette med jobben, som kaster meg ut i folks virkelighet som gjør at jeg blir så frustert over verden, og frustert over livet mitt. Eller kanskje jeg bare er litt ensom?
