av lilleenits | mai 24, 2010  

Bare litt ensom?

Når  det gjelder jobb kan jeg definere meg som det yrke jeg har. Det er en stor del av meg og jeg føler jeg ikke kunne gjort noe annet. På fritiden har jeg begynt å føle at jeg ikke hører til noe sted. Jeg klarer ikke definere meg selv som noe. Jeg vet at det ikke skulle være nødvendig, men jeg trenger en følelse av tilhørighet. Jeg er sammen de vennene som trives på Frogner, og jeg er sammen de som oppholder seg på Grynerløkka. Jeg kjenner blindernfolk og BI folk. Det er de vennene som diskuterer politikk og nyheter opp og ned og de som man prater om klær og gutter med. Jeg har venner som snart er førskolelærere og lærere, og venner som ikke får bruke olabukse på jobb for det er ikke fint nok. Derfor blir jeg så oppgitt når folk sier” nei jeg drar ikke på grynerløkka” eller “æsj Frogner”

Jeg er heldig. Jeg har utrolig mange gode venner som jeg føler jeg hører sammen med. Jeg har venninner her og der og blir kjent med deres venner.  Det er når det kommer til ferier og disse store dagene, og den helgen man vil ta en fest, jeg savner at jeg var en del av en stor gjeng. En gjeng som alltid samles.

Jeg er så frustrert og oppgitt om dagen. Oppgitt over trangsynhet og barnslighet. Frustert over kynisk tankegang og lite oppegående folk. Lei av folk som ikke ser lenger en nesa si. Det ender med at jeg er den som blir dømmende. Jeg lar meg irritere av røykerne. Når jeg møter en som blåser røyken i trynet mitt får de virkelig gjennomgå oppi hodet mitt.

Kanskje det er dette med jobben, som kaster meg ut i folks virkelighet som gjør at jeg blir så frustert over verden, og frustert over livet mitt. Eller kanskje jeg bare er litt ensom?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Livet mitt har tatt en helomvending  og i grunn til de bedre. Nå har noe stort startet. Jeg bor for meg selv og fått en virkelig spennende, utfordrende og givende jobb. Den åpnmer opp for så mye kunnskap. Det er et sted jeg kan bli god og utvikle meg. Nå som de to viktige tingene har odnet seg, og jeg i grunn syntes det var greit å være singel, har jeg mistet selvtilitten min helt. Jeg er så misfornøyd med meg selv. Jeg som følte jeg var uimotståelig….eller det var kanskje litt å ta i, men ja jeg hadde selvtillitt og kunne flørte. Plutselig har kroppen begynt å forfalle. Jeg trudde appelsinhud var noe bare andre hadde, at jeg ikke hadde det genet haha. Naive meg,  trudde ikke jeg trengte å jobbe for pene ben.  Er det ikke appelsinhud sier du? Hva er det da? fettansamlinger? Det lagrer seg på innsiden av lårene og på ryggen så det krøller seg pga BHn. Jeg skjuler det. Jeg kjøper klær som gjemmer og tar fokuset bort, klær jeg ser best ut i. Derfor dere ikke legger merke til noe. Men nå kommer snart sommeren.  Nå er huden min dårlig også . Alle sier at neeida du har jo fantastisk hud, men har de noen gang sett haka mi uten sminke? Bra sminke. Blek og rødprikkete monster.  De trur ikke jeg bruker så mye sminke som jeg gjør. Lenge leve concealern.  

Jeg som elsker menn. Jeg prøver å holde menna på avstand. Så misfornøyd er jeg.

Ja jeg prøver å gjøre noe med det. Har jogget nesten 3 ganger i uken og trener pilates. Spise mindre god mat er uaktuelt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av lilleenits | mai 4, 2010  

Selvdisiplin?

Jeg er god på å holde avtaler. Også de med meg selv. Hadde jeg visst i går at det skulle snø i dag hadde jeg ikke planlagt joggetur. Jeg trosset været og, dro frem superen som jeg likosm hadde pakket vekk, og kom meg av gårde. Første del av turen var et herk. Motvind. Jeg jogget, og motiverte meg slev med at jeg hadde medvind på andre siden av vannet.

Foran meg jogget det en jente, og  jeg slapp henne foran meg. Tenkte det kanskje var like greit. Egentlig jogget hun veldig sakte, for da jeg tok en liten gåpause var avstanden lik. Da jeg var ved vendingen på vannet karte jeg å gire meg selv opp. Dumme konkuransemennesket. Kan jeg la den jenta med dobbelt så stor rompe som meg slå meg? Jeg må jo løpe fortere enn henne. Jeg bestemte meg for at nå skal jeg sette opp farten og løpe et laaaangtt drag helt tilbake. Så disiplinert som jeg er MÅ jeg gjøre det jeg har bestemt meg for. I starten gikk det bra. Jeg syntes det føltes mye lettere på bena og løpe enn å jogge.  Da kom spensten mer til sin rett, kreftene fremover i stedenfor på samme sted. Jeg liker ikke å måtte gi meg. Halveis angret jeg, men jeg kunne jo ikke stoppe. Ikke søren. Jeg har klart dette før.  Selv om jeg så denne jenta langt bak meg, måtte jeg fullføre det jeg hadde bestemt meg for.  Jeg pustet og peset og det var fortsatt langt igjen. Hvorfor gjør jeg sånne avtaler med meg selv? Det er jo så smertfullt, men så ekstra digg når jeg var fremme. Var anpusten det neste kvarteret jeg gikk hjem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av lilleenits | mai 2, 2010  

Av alle sammen

Av alle sammen  

Du er den eneste som ville se meg 

 brydde deg om meg

var snill mot meg 

 Og jeg ville ikke ha deg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av lilleenits | mai 2, 2010  

Fy fy

Jeg gjorde det igjen. Kom deg ut av mitt hode da for søren. Det er ingen god grunn for at du skal være der.

Jeg har foresten begynt å høre på westlifesanger. Jeg er i et sånt modus. Det minner meg om gamledager, og så kan jeg de nesten utenatt:P

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av lilleenits | april 30, 2010  

Ikke rart samfunnet går tregt rundt..

…når man må ha lapper om ting som burde gå av seg selv.

“Slipper du de andre frem, bringer vi deg fortere hjem”

Hva har skjedd med folks fornuft og høflighet?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av lilleenits | april 28, 2010  

Si unnskyld da

Det er jo ikke noe nytt at jeg alltid har tenkt..å nå oppfører hun seg så barnslig, kan hun ikke bli mer voksen, kan hun ikke bare se på ting med litt større perspektiv?  Kunne hun ikke bare vært litt mer reflektert noen ganger? Forstått at sånn oppførsel er urimelig. Det er barnslig og teit.  

Skal vi være venninner bare fordi vi alltid har vært det? Fordi det var du og jeg som ble satt til å leke sammen. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg kunne velge deg bort, sånn som man gjør med gutter.

Jeg blir så alt for oppgitt at jeg blir så sint, hvertfall når du er så sneversynt. Hvordan har du og jeg blitt så forskjellige, da vi har vokst opp sammen? Eller vi har forskjellig oppvekst, selv om vi bodde side om side.  Vi har opplevd så mye sammen. Likevel tenker vi så ulikt. Jeg trur det ikke lenger dreier seg om utvikling og hvordan man blir. Enkelte sider handler om noe man er og hvor man kommer fra.  

Denne gangen burde du se at du burde si unnskyld. Selv om du sliter med mye, sliter jeg med mitt å. Jeg oppfører meg bare ikke sånn foran folk.  Jeg tar meg sammen. Akkurat nå sliter jeg med motivasjonen for å akseptere og tilgi. Ja, selv hvor tåpelig din lille opptreden var.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av lilleenits | april 23, 2010  

Tålmodighet er en dyd

hehehe du luring. Jeg vet hva du prøver på. Der du ligger, så deprimert. Du leter etter mine svaketer og skal prøve å dra meg ned i støvet ditt. Kommentere alt. Finne noe som kan være galt.  Ikke søren om du skal få stjele min energi. Jeg gjør alt for å skaffe deg litt,  hente litt et eller annet sted, men min har jeg tenkt til å beholde.

Jeg har en teknikk. Smil, fortsett å smil. Vær like glad. Uansett hva du prøver på og hvor uforskammet du er. Du vil at jeg skal føle meg ynkelig der jeg står og hjelper deg.  Jeg stoler på meg selv.  Du får ikke knuse min selvtillit. En annen skal ikke ta over. Dette skal jeg fikse. Hever meg over det. Det irriterer deg sant?  Får du det ikke til det du prøver på? Jeg må mobilisere krefter. Det er et ork, men jeg skal ikke bæcke ut. Ta en pasue kanskje, men du får ikke kverke meg. Du ser meg gå ut av døren. Da du trur du har vært slem nok, kommer jeg inn igjen.

Gir du opp altså? Var det det det smilet var?  Et tegn på at en slags tillit har oppstått. Klarte du ikke å dra noe energi ut av meg? Du har skjønt at det er ikke noe vits og  det er mer hensiktsmessige måter å få det bedre på. Plutselig er vi på en måte litt venner, og det er jo nesten litt hyggelig. Vi kan skape det sammen.

Smilet. Tålmodighet. Det er som regel den rette veien.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av lilleenits | april 11, 2010  

Det virker så håpløst

Nå begynner det å komme inn over meg. Nå ser jeg gutter/menn over alt. Jeg vil ha en kjæreste. Det virket plutselig som om alle gutta har kommet ut av hiet sitt. Følelsen om at jeg trenger ingen kjæreste bare bleknet. Jeg som følte meg så veldig bra og singel. Nå føler jeg meg nesten mer ensom og redd.  

Det hele startet vel med at jeg så en venninne som hadde en fantastisk kjæreste. Denne “ånei jeg er alene følelsen” har jeg klart å holde unna i en lang stund nå. Jeg har gått rundt og tenkt at jeg vil ikke ha en til håpløs kjæreste. Derfor har jeg vært superkresen og så vidt enset guttene. Å gå på date har også virket som et skikkelig ork.  Det skal liksom litt til å overbevise meg nå. Jeg var faktisk på en date, bare fordi han hadde forsøkt så lenge. Det var vel en grunn til at jeg ikke hadde sagt ja tidligere. Det endte med at jeg gikk. Jeg ble så oppgitt over alkohol , alkohol , alkohol- opplegget og skjønte hvor det ville gå. Hadde han bare visst at han kunne forført meg uten alkohol. Der bomma han skikkelig. Det er vel ikke å være så vrien det? Kan ikke en jente få forvente å bli behandlet som en dame på date?  Jeg vil ha en sofistikert mann jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av lilleenits | februar 17, 2010  

Opp til deg

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, så jeg gjør ingen ting.

Jeg vil så veldig gjerne, men aner ikke hvordan jeg skal få det til.

Det er opp til deg, om du vil ha meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00